–Du har nettopp kjøpt deg en ny klokke. Splitter ny. Du plukker av plast på kasse og lenke, eller betjeningen på utsalgsstedet gjør dette for deg. Lenke tilpasses. Du finner korrekt hull i remmen før du spenner fast klokken på armen. En dag går. En uke. Kanskje mer. Så skjer det. Og det VIL skje. Klokken din får et første møte med en karm. En kant på et bord. Kun fantasien setter grensene her. Du hører lyden og nærmest som en refleks «smerten» helt ned i ryggmargen, før du i panikk undersøker pasienten. Du ser til din store fortvilelse at den nye klokken din har fått sitt første synlige merke. Dagen blir ødelagt. Du tar deg i å kikke på merket der du sitter på banen eller bussen på vei hjem fra jobb. Du skifter mellom å fokusere på veien foran deg, og å flytte blikket til håndleddet. Du har fått din første ripe. Ta det rolig. Etter en liten stund virker det nemlig som de aller fleste slår seg til ro med denne. Nettopp «slå» seg til ro er dekkende, for den første ripen er ikke lenger alene. Tiden går, og etter hvert er klokken din sannsynligvis full av små hakk og riper. Du tenker sjelden over at de er der når du kikker på klokken for å lese av tiden…. Så kommer tiden da klokken din trenger en overhaling av urverket…… Hva nå?
–Det finnes i dag utallige produsenter av flotte klokker i nær sagt alle prisklasser. Gamle som nye produsenter konkurrerer om din gunst. Noen har navn som har stått på tallskiver i hundrevis av år. De er store. De er små. De er noe midt imellom. Det finnes noe for enhver smak.
I mer moderne tid har flere og flere begynt å produsere mekaniske klokker som har innsyn til urverket. Det legges stor flid i å dekorere urverk slik at eieren kan oppleve følelsen av kvalitet og kanskje i større grad eksklusivitet. Imidlertid er det ikke lett å se urverket uansett, før du tar klokken av armen. Det du og omverdenen ser til vanlig er klokkens ytre. Kasse. Skive. Lenke. Eventuelt rem.
Det er høy gjenkjennelsesfaktor på de mest kjente merkene. I tillegg til å ha et urverk i høy kvalitet, er det mer og mer vanlig at produsentene av klokker legger flid i detaljene som befinner seg på klokkens ytre deler. Det hjelper ikke å ha «verdens peneste urverk» hvis klokkens ytre ser simpel ut. Flere av de mest kjente merkene i øvre prisklasse formelig briljerer med detaljer som skal vise omverdenen at denne klokken har man faktisk brukt mye tid på å lage. En klokkekasse som er laget i en automatisk fres er ikke særlig sexy, før mennesker tilfører den små, men likevel godt synlige detaljer.
–Det produseres i dag klokker som skal være ripefrie. Keramiske materialer er et eksempel på dette. Imidlertid lages fortsatt mesteparten av klokkene i dag i forskjellige metaller. Være seg stål, titan, gull eller platina. Og disse materialene vil få riper!
Dersom man i dag sender inn et ur til service hos en produsent, er sjansen stor for at uret kommer tilbake nypolert. Dette med mindre man spesifikt ber om at dette ikke utføres. Dette fordi produsenten har laget seg et bilde av hvordan deres produkt tar seg best ut. De ønsker at eieren skal oppleve følelsen av å få en ny klokke….. På nytt. Man kan godt si at de vil at klokken skal være «hel» både på innsiden og utsiden.
Dette skal ikke bli en for – eller imot diskusjon omkring polering. Derimot er det et ønske fra vår side til å gi en enkel oversikt over hvordan polering utføres, og våre betraktninger rundt temaet. Dette er heller ikke å anse som en fagartikkel. Således går vi ikke i dybden på den enkelte teknikk.
–I industrien er en polerer en fagmann med nettopp det, et eget FAG. Fabrikkene betaler i dag gode penger til polerere, ofte mer enn til urmakerne. Det diskuteres også om produsentene i for eksempel Sveits, nærmest kan ha sovet litt i timen. De er suverene på utvikling og produksjon avurverk, mens poleringsfaget derimot, har fått utvikle seg sterkt i andre land, slik som Italia og Spania. Dette er også et fag som i stor grad læres av person til person, og det er oss bekjent ingen utdannelser som er bygget opp på den tradisjonelle måten, med flere år i en læringsinstitusjon. Likevel ansees en skikkelig polerer å beherske faget først etter mange år.
Det er neppe galt med en påstand om at poleringsfaget er temmelig eksklusivt. Eksklusivt i den forstand at det ikke er enkelt å tilegne seg kunnskapen for allmennheten. Søk på «service ETA 7750» (et av de mest kjente mekaniske urverkene som benyttes i dag) og du vil finne mengder med instruksjonsvideoer på YouTube av varierende kvalitet. Disse vil hjelpe en urmakerspire til å klare å demontere, rense, samt montere et slikt verk. Det samme gjelder en rekke andre kjente verk. Det er varierende kvalitet på disse videoene, men som urmakere har vi ingen problemer med å skrive at det er nok informasjon der ute slik at man med tid og stunder vil lære nok til å utføre en fullverdig overhaling av et urverk..
Et søk på polering av klokker (med uendelig mange kombinasjoner og på flere språk) gir deg bortimot ingen gode treff. Allerede blant de første treffene vil du finne noen som sitter og skrubber lenker med en svamp, eller filer en klokkekasse med en neglfil.
Vi ønsker å være forsiktige før vi automatisk kritiserer. Det er sannsynligvis mange veier til målet. Samtidig er det i hvert fall slik at produsentene av klokkene har en protokoll over hvordan en gitt modell skal poleres. Der er det relativt vanlig med store, solide maskiner som utfører forskjellige oppgaver under en poleringsjobb, fremfor små håndholdte instrumenter.
Som klokkeeier er det vanligste at man leverer klokken sin til service samt polering hos en lokal urmaker. Disse vil enten utføre jobben selv, eller sende klokken videre til produsent eller representanter for denne. Det er nok slik at enkelte produsenter nærmest krever at klokken går tilbake til dem, mens andre gir den nødvendige opplæring til urmakere slik at disse kan utføre service av verk, kasser og lenker på sitt eget verksted. Da snakker vi om AD – Authorised dealer, eller merkevareforhandler på norsk. Disse vil være forpliktet til å følge retningslinjer fra produsenten til en hver tid. Vi har ofte fått høre at folk opplever mer kontroll over hva som ønskes utført og hva som faktisk utføres når klokken forblir hos ens egen urmaker. Dette er altså i enkelte tilfeller ikke mulig.
GENERELT
Det vi i hverdagen kaller polering er egentlig en rekke teknikker som benyttes for at et ur skal se ut slik det gjør – når det kommer til kasse og lenke – eller spenne. Rent konkret derimot, er polering EN av disse teknikkene, nemlig den som får materialet til å se blankt og skinnende ut. Den andre relativt vanlige teknikken er børsting. Av og til benyttes også sandblåsing, men det er dog noe mer uvant. Se på uret du har på armen, sannsynligvis er kassen, og også lenken hvis den har det, både børstet og polert. Mens polering som regel utføres for at materialet skal se så blankt ut som mulig, vil børstingen og dens uttrykk avhenge av korningen som er brukt.
Vi hører ofte at polering er det samme som å fjerne materiale. Dette høres selvsagt skremmende ut, spesielt for noen som har en klokke i gull. I strengeste forstand er det riktig at NOE materiale vil gå tapt. Imidlertid vil korrekt poleringsteknikk sørge for at dype hakk og riper fjernes på en slik måte at minimalt med materiale går til spille. Det er for eksempel ikke slik at man fjerner hakk ved å «slipe» seg ned i materialet til man har fjernet ripen. Slik man for eksempel vil gjøre hvis man polerer et ripete plastglass på en klokke.
I FORKANT AV POLERING
Før man polerer klokken demonteres den. Det er mange måter å forberede poleringen på, men her følger protokollen vi etterstreber å følge; Lenke eller rem fjernes og demonteres videre der dette er naturlig (f.eks lenke og dens spenne). Urverk tas ut av kassen. Man fjerner tuber (de sylinderformede delene som er festet til kassen og som dekkes av kronen(e)). Glass og pakninger fjernes. Alle bestanddelene som skal poleres vaskes i ultralydbad. Deretter tørkes delene i egen tørkemaskin. Områder som ikke skal berøres av poleringsmedium (grunnet vanntetthet ect.) blir dekket til.
FORARBEIDET
Det er kanskje galt å kalle denne prosessen for forarbeid, fordi hoveddelen av en god poleringsjobb befinner seg her. Man ønsker her å fjerne alle ujevnheter slik som hakk og riper. Med riktig teknikk, maskiner samt materialer, i kombinasjon med temperatur, vil man klare å jevne ut områder som er skadet, snarere enn å fjerne metall for å få riper og hakk til å forsvinne. Det er her de største tabbene gjøres. Gull kan for eksempel ikke behandles helt likt som stål. Først når man er helt fornøyd med forarbeidet, og alle de hakk og riper som er mulig å fjerne faktisk ER fjernet, kan man tenke på finish – det endelige uttrykket.
POLERT METALL
Høyglanspolering av klokkekasse – og lenke utføres som hovedregel på en tradisjonell poleringsmaskin. Det er i praksis intet materialsvinn når dette utføres. Som nevnt skal alle riper og merker fjernes før man kommer til dette trinnet. Selve poleringen tar dermed relativt kort tid. Vi tillater oss å igjen nevne forskjellen på hverdagsbegrepet polering, som favner om hele bearbeidelsen fra begynnelse til slutt, og den delen av jobben som faktisk er polering i ordets rette forstand.
BØRSTET METALL
Se for deg sandpapir. De kommer med forskjellig korning, «grain» som de er merket med. Ønsker du å gjøre for eksempel treverk glatt, starter du sannsynligvis med grovere korning først. Dette for å gjøre materialet du skal behandle jevnere. Slik jobber du deg nedover til du til slutt jobber med det fineste sandpapiret du måtte ha for hånden. Slik tenker man ikke når en klokke skal børstes. Her benytter man korningen til å gi klokken et helt bestemt uttrykk. Det er bestemt av produsenten hvilken korningsgrad man skal benytte. Man bruker i utgangspunktet heller ikke sandpapir i tradisjonell forstand, men enten bestemte hjul i poleringsmaskinen, eller andre maskiner som er spesielt designet for dette formålet. Utført riktig er det overhodet ikke noe snakk om at det vil forsvinne noe materiale.
Børstet og polert overflate
Børstet Overflate
MASKERING
I overgangen mellom børstet og polert område skal det være skarpe skillelinjer. Det er vanlig å benytte seg av en spesiell maskeringstape som sitter godt og som tåler høy temperatur. Det er selvsagt viktig at man er nøye når man setter på denne tapen, slik at man klarer å gjenskape områdene akkurat slik de opprinnelig var.
HVA ER MULIG?
Ved korrekt polering og ved normal slitasje, skal en klokke tåle minst fem poleringer uten å miste fasong. Feil polering kan redusere dette antallet kraftig.
Noen ganger må man avstå fra å fjerne merker hvis man skal bevare kassens integritet. Det finnes faktisk protokoller på dette også. Disse beskriver hva produsenten selv aksepterer av avvik fra det perfekte. Et godt eksempel vil være kroneemblemet på lenkespennen til et meget kjent merke. Et hakk som går på tvers av denne kronen aksepteres fremfor å fjerne materiale slik at kronen blir mindre synlig. Det er selvsagt ønskelig å polere denne spennen for øvrig, det er kun selve kronen som skal få stå mest mulig urørt.
Et annet eksempel er hakk i vinkler på en kasse. Et klassisk eksempel er overgangen mellom fremsiden av lugs – barettfester, og siden på kassen. Det poleres da på begge flater, men er ikke ønskelig å fjerne selve overgangen mellom to flater. Det må legges til at disse skadene blir meget lite synlige nettopp hvis man polerer hver flate korrekt. Det er selvsagt eieren som bør bestemme om slikt skal fjernes helt, men en skal vite at teknikkene som fungerer ypperlig på hakk og riper på flatene vil ikke gi samme resultat uten å fjerne materiale i disse tilfellene.
Det er i disse tilfellene at sveising kan benyttes. Ofte er det lasersveisemaskiner som benyttes. God materialkunnskap er nødvendig, da produsentene av klokker kan ha egne legeringer (blanding av metaller) og man kan risikere fargeforskjeller hvis man tilfører feil legering. Sveising er fortsatt lite utbredt, og sannsynligvis vil man i over 90 prosent av tilfellene komme i mål ved bruk av tradisjonelt utstyr.
For blankpolering brukes forskjellige typer av felt-og bomullshjul
For å oppnå ønsket børstet effekt, brukes forskjellige typer av sandpapir på spesialbygde maskiner.
Dersom du oppsøker et hvilket som helst forum for klokkeinteresserte, er sjansen stor for å finne en og annen diskusjon omkring temaet polering av klokker. Det som fra urmakernes side ansees som en naturlig del av klokkens vedlikehold har en tendens til å «mystifiseres» og det er mange som raskt er ute og anbefaler en å IKKE polere klokken.
Det har etablert seg et solid marked for eldre klokker, såkalte vintageur. Det er ingen tvil om at det i dag betales høyere premium for et urørt – det vil (blant annet) si et upolert eksemplar. Enkelte av disse klokkene kan se riktig så herjede ut, men samleren velger gladelig å se bort i fra dette, så lenge klokken er……… upolert.
Vi skal ikke argumentere imot denne tankegangen. Markedet er som skrevet allerede etablert. Å ta en 50 år gammel Rolex Submariner som tidligere ikke har vært polert og forvandle kassen slik at den ser ny ut VIL devaluere verdien på denne. Vi vet egentlig ikke hvordan denne trenden etablerte seg, men høyst sannsynlig er grunnen nettopp den at de fleste eldre ur har blitt polert en eller annen gang opp. Dermed vil antallet upolerte klokker på markedet minke. Noe som igjen fører til at de upolerte klokkene stiger i verdi.
Noen vil også hevde at de ønsker å holde klokken sin upolert for å vise at den har levd. At den har fulgt eieren og mottatt det som kan beskrives som «battle scars».
Når all dette er sagt, de aller færreste klokker er å anse som samlerobjekt. At enkelte stiger i verdi grunnet markedet, tilbud og etterspørsel, er åpenbart. Men dette gjør de ikke automatisk til et samlerobjekt. De fleste klokker av en viss verdi er laget med såpass kvalitet at de med riktig vedlikehold, slik som jevnlig service av verket, vil kunne brukes i mange tiår. Det er heller ikke uvanlig at klokker skifter eier, og det er ikke vanskelig å forstå at ny eier ikke nødvendigvis har glede av tidligere eier(es) bruksmerker.
Ta kontakt dersom du har spørsmål om polering av ditt ur.